Igjen så kommer det så brått på.
På dagen 4 uker etter at vi hentet Tristan måtte vi ta farvel med den nydeligste jenta verden har sett.
Du trakk deg litt tilbake, men vi trodde du forsøkte å komme unna masete valp.
Brått mistet du lysten på gabburk og gubberot, men ingen krise. Så hadde du ikke lyst på maten din – men igjen så tenkte vi at det nok ikke var så rart siden dere spiste sammen og maten hans nok luktet så mye bedre enn din.
Vi merket det først på siste svømmetrening – du hylte litt som vanlig (av glede!), men vi merket at du var mer sliten – dette var torsdag 10. februar. Vi hadde noen felles turer i skogen – alle 4. Du forsøkte stort sett å komme deg unna masekoppen. Torsdag i forrige uke orket du plutselig ikke å gå tur lengre. Husse måtte hente bilen og vi kjørte deg hjem. Vi så på øynene dine at du var sliten. Det var ingen glede lengre. Lørdag orket du så vidt å gå en bitteliten tur i Drøbak. Du sto lenge stille og kikket på alle hønene i vannet, men sa ingenting. På kvelden dro vi til veterinæren og fikk vite at verdiene dine ikke engang kunne måles. Du ble med hjem og søndag kom Frode og Annette for å ta farvel med deg. Vi hadde noen stille og fine timer i hagen. Det var kjølig i været og du lå ute på pelsen din. Du fikk entrecote til både frokost og middag. Det var fortsatt litt glede igjen over maten – endelig kunne du få noe som virkelig smakte.
Rett før vi tok deg inn i bilen begynte det å snø – du elsket snøen.
Akkurat kl. 17 tok du ditt siste innpust og så var det så ufattelig stille
