Tim's blogg

eller i mitt tilfelle – I just DID IT!

Ja, hvor lenge har jeg ikke klaget over at jeg synes denne badingen er et ork, så på siste svømming fant jeg ut at jammen i meg skal jeg ikke vise disse tullingene som står der og holder meg i hvert sitt tau. Jeg klarer meg selv, eller takk.

For det første hoppet jeg uti på egenhånd, og det fikk jeg applaus for… herregud altså. har jeg ikke gjort det før kanskje, og i et lite uoppmerksomt øyeblikk løsnet jeg tauet de har festet i meg slik at de ikke kan dra meg frem og tilbake oppi balja, men at jeg kunne svømme slik JEG vil. Fri og frank. Skulle bare mangle om jeg ikke forsøkte å komme opp rampa, men Husse var så frekk at han slapp den ned i vannet, så det kunne jeg jo bare glemme… men – You’ll never know – forsøkte meg noen ganger til. Når det ikke ga napp, så var det jo bare å svømme rundt å kose seg da. Endelig uten tau…. og de trodde ikke jeg kunne dette. Jeg er altså så skuffet.. ikke sint… bare så veldig, veldig skuffet.

Nest gang har de lovet meg at jeg skal slippe de tauene, så da kan de jo også inbille seg at jeg går frivillig uti igjen

Husse tok visstnok film av dette, men jeg har hatt litt trøbbel med å legge ut film her tidligere, så jeg lover ingenting, men skal forsøke å få lagt ut noe….

so long….

Bob bob dæri dæri bob bob sue……

Disse folka jeg bor hos må jo være superteite!

Det ble ingen svømming på tirsdag, fordi bilen var på verksted og leiebilen var det ikke lov å ha hårdotter i, så svømmingen ble utsatt til i dag.

Vel og bra.

Ille nok at jeg må svømme, men i dag var det til og med tilskuere. Noen italienere som skulle vaske en liten dachs MENS jeg svømte, og hun dama stod bare der og så på meg….

Herregud – har de ikke sett en ordentlig kar svømme før eller???

Nok om det, det er først når vi kommer hjem at det begynner.

Husse og Matte setter seg rolig ned for å spise, og da ser jeg den!

De skjønner jo ikke en pøkk!!! Jeg forsøker å fortelle de at det er en stor fare på kjøkkenet. Først er det skummelt borte ved kjøleskapet og så er det skummelt både her og der. Jeg løper rundt og forsøker å advare de samtidig som jeg forsøker å skremme vekk denne skumle tingen, men de SER den ikke engang….

ÅÅÅÅ jeg er så oppgitt. Gang på gang forsøker jeg å både advare og skremme og ikke nok med det, den lille tingen går til angrep på meg. MEG – selv om jeg er 1000 ganger større!

Langt om lenge ser Matte den. HUN SER DEN! Takk og lov…. Men. hei! Hun begynner bare å le??? Hva er det som skjer?

Jeg blir med henne inn på gjesterommet, for den har klart å komme seg inn dit. Løper inn og bjeffer så høyt jeg bare kan så den ikke skal angripe Matte, men det blir for skummelt for meg og jeg må løpe ut igjen….. men jeg kan da i hvertfall sørge for at den ikke tør å komme inn i stua, så jeg løper litt rundt der og skremmer (les boffer).

Det blir rett og slett for mye for meg, helt utslitt tar Husse meg med ut på tur…..

Håper Matte klarer seg der inne alene med den fæle tingen!?!

(P.S. les Mattes kommentar under)

Joho….

Endelig er vi tilbake på Hytta.

Har jo ikke kunnet være her pga bena mine, eller det er litt løgn. Vi kunne selvfølgelig være her, men det er jo ikke noe gøy å være her når jeg ikke kan gå løs. Å være på Hytta og være i bånd, nei! da kan jeg heller være hjemme.

Det er faktisk ganske lite snø for å være på denne tiden av året. Det er ca 30 cm. Der hvor det har fokket seg er det selvfølgelig mer, men det er ikke mye. Og det gjør det jo bare lett for meg å hoppe rundt.

Matte sier jeg er blitt gammel og kjedelig. De sparker meg ut om morgenen og når jeg maser på de for å få ut fingeren og komme seg ut og leke med meg så får jeg bare kjeft. Tror de ærlig talt at jeg gidder å ligge her ute og kjede meg alene???

Vi fikk en fin tur i går kveld, da gikk vi opp mot setra.

I dag har vi gått ned til søppelkontaineren, da traff vi også to gamliser som var ute på tur. De var ikke noe kule og ikke hadde de hund heller, så jeg løp bare bort og snuste på de og dro opp til Husse og Matte igjen.

Nå er det kvelden og jeg går snart i koma. Mens jeg venter på kveldsturen skal jeg forsøke å legge ut noen bilder og i morgen drar vi jo hjem igjen.
Her ser du hva jeg mener om det!!!

Ja… jeg begynner å få en bra samling veterinærer nå. Så derfor sier jeg til alle kameratene mine her på Holmlia at jeg tror husse og matte har aksjer i veterinærer

Grunnen til at jeg igjen har fått meg en ny, er at det har klødd så jæ… rundt halen og ved øret. Jeg har tidligere fått påvist utslett ved haleroten. Noe veterinæren mente kunne være et resultat av fylte analkjertler…ANALKJERTLER! Gjett hvor de kjertlene er? Og det er ikke bare EN. Og takk og lov for at veterinæren som skal tømme disse er kvinne og har små hender… “bend over” liksom.

Dessverre viser det seg at det nok ikke er analkjertlene som er grunnen… Dvs jeg har fått påvist flere steder med samme utslettet, på steder hvor det i hvert fall ikke har noe sammenheng med rompa mi! Så nå blir det vel en blodprøve for å påvise/utelukke allergi. Samtidig klarte denne driftige veterinæren å påvise ørebetennelse, sopp i øret og øyebetennelse. Alle i mild grad, men bør behandles. Jeg har også sopp på “pattene” mine, så en salve må påføres et par av disse. Så med dette på toppen av at jeg har gått igjennom albuekirurgi føler jeg nå at det begynner å bli nok. Og Husse og Matte som nesten ikke har annet å gjøre enn å kjøre meg til veterinær…

Når det er sagt har jeg fått meg en kompis – en amerikansk bulldogg på 9 måneder og som er skikkelig hyper. Tirsdag etter svømmingen lekte vi, og det ble nok litt for heftig, for når vi ble dratt hvert til vårt, hadde Conan sår i øret, og jeg et lite under haken. Vi ble nok revet litt med, kan du si… Håper vi kan treffes snart slik at han skjønner at vi fortsatt kan være venner…

Dette var et lite sammendrag av uke 2

Til neste gang!

-Tim-

Og GODT NYTT ÅR TIL ALLE forresten!

Hold da op…

Som Husse sier ustanselig Nå har jeg fått med meg gamlingene hjem etter en, vel, ganske kjip dag.

Jeg har så fryktelig vondt i begge albuene mine. Jepp. BEGGE TO! Tror du ikke de bestemte seg for å operere begge samtidig.

Eller for å starte fra begynnelsen. Det har vært litt frem og tilbake når det gjelder frontbena mine. Har egentlig blitt konstatert med sterk grad av AA for ett år siden.

Dette vet dere jo alt om. Så var jeg på undersøkelse hos Groruddalen Dyreklinikk hvor de fant ut at høyre frontbenalbue hadde blitt verre… VERRE enn sterk grad av AA .

Syns dere det er rart jeg har grå hår i halen min. Så har det gått en stund, og Wenche på AquaDog anbefalte meg å ta kontakt med enten Norges veterinærhøgskole eller en dyreklinikk på Jeløya.

Peder Haaland var mannen på veterinærhøgskolen, og det ble sagt at han var veldig flink. Akkurat det jeg trengte!

Vel. Vi kom da oss til Høgskolen, og tror du ikke undersøkelsesrommet var stapp fullt av veterinærstudenter. 7 stykker skulle ta og føle på meg. Kjenne på en heildundranes kjekk Berner

Haaland anbefalte nye røntgenbilder, så ned i kjelleren det bar. Der hang Matte og Husse over meg og holdt meg nede til bildene var tatt. Fikk meg en god porsjon dop også, så trappa var fryktelig lang opp igjen

Legen (Haaland) kikket på bildene og så meg dypt inn øynene og sa ”at du har nok hatt mye vondt du gutten min”, og så husker jeg ikke mer av den dagen.

Peder fikk nok en telefon, så mens vi ventet kikket disse studinene på meg og tok og dro over alt, de fleste gikk inn men hun ene ble igjen. Hun var inne i sitt siste år, og hadde studert til vet. I Australia. Nærmere bestemt Brisbane. Reptiler og greier. Ikke akkurat pensum i Norge, som hun sa Langt inne i rus-drømmen tenkte jeg at ”så bra, kanskje hun kan gjøre meg om til en slange, så har jeg ikke trøbbel med beina lengre”.

Sjanglet ut i bilen og Husse bar meg inn og ut av bilen, og resten av dagen sov jeg.

I mellomtiden hadde visst Husse, Matte og Peder blitt enige om å forsøke å gjøre noe med pedalene mine. Så dagen derpå leverte Husse og Matte meg til Haaland litt for sent, men jeg skulle jo bare opereres. De hadde sikkert lagt inn litt slækk .

Peder kom og møtte meg og Husse & Matte stakk. Husker ikke noe særlig før jeg våknet på gangen og Husse & Matte var der igjen. Husker jeg frøs litt og da jeg kikket ned så jeg ut som en nakenhund!

(Onkel Frode har jo også i ettertid kalt meg en Sveitsisk nakenhund!)

Følte meg skikkelig rar i bena og oppdaget at jeg hadde sting på hver albue. Jammen hadde ikke Peder vært der og gravet ut masse benrester og skit.

Dagen etter var Bestes fra Høybråten hos meg, så jeg ikke skulle føle meg ensom og sørge for at de passet på meg så jeg ikke leker, biter, sleiker eller gjør andre kule ting

Nå går jeg på medisiner og en stor dose Cosequin, har fått beskjed om å ta det med ro i ca 8 uker. DET ER SÅ KJEDELIG!!! Kan jo ikke gjøre noe som helst, Husse & Matte holder meg i tett bånd, får knapt nok lov å se på andre hunder og ikke engang i hagen på Høybråten får jeg lov å være løs. Siste gangen jeg skal opreres i bena i hvertfall

Om ca 4 uker skal jeg inn til kontroll, og da vet de om det har blitt bedre eller verre. For det er dessverre ikke noen garanti for at jeg blir bedre. Blir det ikke bedre kan det hende i ytterste konsekvens at jeg å ha protese, og det lager de ikke engang i Norge – dette blir spennende dere!

Inntil det, skal jeg først gå på ReHab hos Wenche. De sier at svømming fortsatt er bra (bob bob deri deri bob bob sue), men det må visstnok sterkere skyts til også. Godt jeg kjenner Wenche fra før og at hun liker sånne store herlige fyrer som meg

Om en drøy uke fra nå skal jeg ta stingene også, det kan jeg gjøre hvor som helst.

Men – det blir nok sutring inntil disse 8 ukene er over, for jeg kan som sagt ikke gjøre noe som helst, ikke INNE engang får jeg lov å leke. Døllt! Og nakenhund da gitt. Håper ikke jeg møter damene i gata på en stund

Inntil neste gang – nå skal jeg ut og skremme vannet av barna i gata.

Det er jo Halloween.

Have a happy one!

Og jammen sa jeg guttetur… tror jaggu vi brukte fem timer
opp, jeg. Men vi hadde en koselig stopp på Statoil Lunner. Husse satt på kanten
baki med meg, og jeg lå med hodet på fanget hans mens Husse drakk kaffe og
prøvde å våkne. Det var kjempekø fra Gjelleråsen og ned til Råneby.

Vi stoppet også på en campingplass hvor Matte/Husse og jeg
har stoppet før. Ikke et menneske i nærheten. Jeg løp løs og fikk gjort fra meg
laaangt inne i skauen… J

Når vi var på vei tilbake til bilen, hørte jeg selvfølgelig
hundeglam rett over veien. ”-Den hunden skal jeg leke med”, så jeg løper.  Men Husse roper STOOOOP, og frister med en
gobit før jeg når veien, så da tenker jeg at hmmm, gobit først – så leke… Men
da ble jeg fanget gitt, og inn i Lex bar det…

Kom sent opp på hytta, så Husse lot meg være løs ute. Fikk
gjort det jeg måtte, og satte i gang som vakthund. Syns jeg hørte noen nedi
veien, så jeg satte i gang med å rope! Husse kommer ut i fullt firsprang og
prøver å innbille meg at det ikke er noen der. Hah. Jeg vet hva jeg hørte, så
når Husse er godt tilbake foran fjernsynet, hører jeg det igjen. Og jeg roper.
Og Husse kommer. Husse går litt ned i veien, og da følger jeg selvfølgelig
etter. Og vi ser ingenting. Nå tror jeg ikke Husse gidder å la meg være
vakthund mer. Jeg har gjort jobben og skremt de vekk, så jeg må nok inn for
kvelden.

I dag har vært en deilig dag! Regn og regn og regn og regn.
Vått er forbokstaven, og la meg fortelle hvor bra Husse er blitt i å orientere
seg i skauen :oD
Han og jeg gikk ut får å gå rundt Holmtjern. Noe vi vanligvis gjør fra toppen
av veien. Denne gangen gikk vi inn fra nedsiden. Alle vet jo at jeg digger myra
på nordsiden av tjernet. Jeg spurter en god 100meter et par ganger. Alltid. Vi
rusler, jeg har dillehypp. Jeg skal vise Husse hva som bor i meg! Jeg løper hit
og dit, hopper over store trestammer i full fart, og jeg kan se at Husse er
litt nervøs for bena mine. Men jeg har FULL kontroll. Det er verdt å nevne at
det er tåke her oppe. Og det regner .
 
Vi fortsetter, men det er selvfølgelig ikke like lett for Husse å komme frem i
skogen, så jeg ender opp med å måtte følge han i helt gal retning. Jeg prøver å
gå motsatt, men Husse vil ikke. Han vet at han går riktig vei. NOT. Vel det tar
vel en time så skjønner endelig Husse at det ikke er Holmtjern nede på venstre
side. Det er Damtjernet. Det kunne jeg ha fortalt han det for leeenge siden.
Men han spør telefonen. Ja… TELEFONEN. Noe kartgreier viser at han er på vei
rett syd. Vekk fra alle kjente områder, og inn i ukjent terreng. Og fortsatt
skylder han på tåka ()Vel
godt han fikk ladet telefonen med gps slik at han kunne finne veien for oss.
Turen tok vel nær to timer, og vi koste oss fælt. Så ikke noe dyr, ikke noe
sopp å snakke om, ingen fugler(hørte noen langt borte) Det var det.

Vi kom oss tilbake. Og nå er det på tide med en høneblund.

Det var en lang tur.

Til neste gang

-Tim-

I dag har vært en fantastisk morsom og slitsom dag.

Tidlig opp. Husse skulle ha meg med ut for å se på bekransning og høre på Tempo Høybråten Janitsjar spille før kl. 9 i dag. Hallo!!! Det er jo så godt som en fridag i dag, og jeg var ikke klar for å gå ut så tidlig – detta kan du gå og se på selv Husse!

Med andre ord – vi gikk glipp av det.

Men det tok ikke lang tid før det bar avgårde fordet. Husse, Matte og jeg i finstasen ned mot T-banen. Der var vi IKKE alene for å si det sånn…
Ikke nok med at alle synes jeg er søøøøt med 17. mai-sløyfe og bunads-kobbel, men det kom da inn ei søt lita jente på T-banen, med is i hånda. Perfekt høyde og perfekt avstand. Jeg ventet på akkurat det rette øyblikket før jeg “bare skulle strekke litt på bena” og strekke halsen frem og …… der…. fikk Husse tak i meg Rett før jeg fikk en herlig liten slikk på den isen. F… til fyr!
Nu vel – vi kom oss av på Nasjonalteateret og forsøkte å bane oss vei gjennom jungelen. Ufattelig mye folk og lyd. Vi kom oss over til gressplenen som er ved siden av Rådhuset, og der stod vi bokstavelig talt i vannet til Jørgen kom. Vi hadde vel ikke helt kontroll på hvor Andrea og Oliver var… men barnetoget var ikke over enda, så det var håp om å få se de. Og leeenge og vel etter planlagt innkomst kom de gående så fine og glade i toget. Andrea bar til og med flagg. Synes de var kjempefine der de gikk.
Det var så mye folk, og utrolig mange som ville hilse på meg og ta bilde av meg. Klart jeg var stolt . Men det var da også de som gjerne skulle tråkket på meg eller som jeg skremte vannet av når de plutselig oppdaget meg. Litt kult det også… Andrea dro sammen med noen venninder, men jeg fikk da hilst på Oliver, Hege og mormor og morfar til Oliver. Kjempekoselig å se de igjen alle sammen. Samtidig med vi stod der, traff vi også Maestro – en Nova Scotia Duck Tolling Retriver på 3 mnd. Jeg sier det rett ut jeg – han brukte opp valpe-kvoten sin der og da! Men Husse og Matte synes han var “sååå skjønn” – blæh.
Til nå var jeg egentlig litt sliten. Mye folk, lyd, hilsing, ikke røre, ikke snuse, gå pent, ikke tisse, ikke drikk det, drikk nå…. og så fant Jørgen og Husse ut at vi skulle gå til Kampen og Sol og Ho Ho… Fikk en liten drikkepause før vi startet turen, og godt var det, for nå var det faktisk blitt veldig varmt. Vi snirklet oss gjennom Karl Johan og fikk etterhvert et velfortjent pust i bakken ved Domkirken. Alle mann fikk fylt opp vann-sekken sin. Deretter gikk vi Storgata bortover og kom til noe de kalte for Grønland. For ett sted! For det første var det tivoli der og matboder og masse annet rart. For ikke å snakke om alle de menneskene. Virket som det var like mange som det var i Karl Johan, bare at her var gaten ikke riktig brei nok. Og så var jo alle så redd for meg da gitt. Som Husse så godt beskrev det. Det var som å se filmatiseringen av bibelhistorien om Moses som deler elva. Folk løp tilside og hylte. Ganske slitsomt for alle parter.
Når vi var igjennom det verste bar det oppoverbakke hele veien til Kampen. Halvveis oppe stoppet jeg opp ved en pub. Der satt det et hyggelig par ute og tok en pils. Under seg hadde de skygge. Min himmel. Min redning. Og det paret var jo bare sååå koselige. Men nei da – Husse kommer og drar meg videre. Må vel innrømme at jeg på dette stadiet var rimelig sliten, lei, varm og tørst.
Men de klarte å lure meg videre, og derfra var det faktisk ikke så langt opp til Ho Ho og Sol. Gud jeg var glad når jeg så huset deres. Vann…. Godteknotter…. og litt pause.
Der var også Solbakkens, og jeg fikk i pose og smekk. Det ble ikke så veldig lang pause der, men akkurat passe til at jeg fikk slappet av og fylt opp vann-sekken igjen. Rikke, Jørgen, Husse, Matte og jeg gikk sammen til T-banen, men vi skulle hver vår vei. Rikke og Jørgen fikk bane med en gang. Mens vi stod og ventet på vår traff Matte en gammel kollega og hennes sønn Theis som satt der med brødskive med leverpostei. Dere skjønner det folkens at cluet er å gjøre slik at barnas mor eller far ikke synes det er noen god ide for barnet deres å spise opp resten av maten, som f.eks. ved å sleike på maten til barnet. Funker hver gang
Med andre ord – jeg fikk meg en blings.
T-banen hjem var om mulig enda fullere enn den på vei ned til byen. Der hvor vi stod var det også 3 barnevogner. Men oppover var det ingen is og heller ikke så mye klapp og kos, og dessuten var det sinnsykt varmt. Jeg må innrømme at når jeg endelig var oppe og inne hos Bestes Høybråten så var jeg godt fornøyd med dagen. Men misforstå meg rett – det har vært kjempekoselig. Jeg er bare så innmari, innmari sliten zzz..zzz…zz…zzz

Egentlig burde jeg jo fortelle litt om alle de andre vennene jeg har også.

En treffer så utrolig mange forskjellige hunder her på Høybråten, og jeg synes egentlig det best – moro å treffe forskjellige raser også – ikke bare sin egen.

Det var fint å vokse opp her, rett bak huset har vi jo “Hundesletta”.
Det er et sted hvor alle hundene går på tur med eierne hengende bak. Stort sett så får vi lov å slippe løs og leke sammen.

Min første kjærlighet var til Frida, hunden til tante Grethe.
Da vi traff hverandre var vi like store…
Det er leeenge siden – for Frida er en dachs . Frida var nok også den første hunden jeg traff.

Hele oppveksten her på Høybråten har vi truffet en kar som heter Trix.
Trix er en blanding av Border og et par andre ting, mest Border som dere skjønner..
Han og jeg er jevngamle, og har hele tiden gått veldig bra overens.
Trix har også dysplasi, men han har bak. Det er litt kult at han også går på svømming, godt for meg å vite at jeg ikke er den eneste badeanda i verden!

På Hundesletta traff vi også stadig vekk en kar som het Doc. Doc er noen måndeder yngre enn meg, men i løpet av det første året vokste han til en hest (nesten). Han er en Bullmastiff. Men nå har de flyttet, så nå er jeg størst på Hundesletta

Det er mest hannhunder i nærheten, noe som var skikkelig kult når jeg var liten, men nå er jeg egentlig mest på utkikk etter damer.
Sacko er en Golden-fyr som er jevngammel med meg han også. Sacko, Trix og jeg er nok de som har lekt mest sammen gjennom oppveksten. Noen ganger må jeg vise Sacko hvem som er størst og noen ganger får han lov å vise seg frem litt. Bryr meg ikke så mye. Trix skal alltid gå imellom.

Treffer også ofte ei lita snelle som minner om Frida, men hun har aldri helt kommet opp i Fridas klasse. Husker dessverre ikke hva hun heter i farta.

Derimot har jeg en stor kjærlighet her også – Mira. Miiiiira. Bare hør på det navnet á dere. Mira er en blanding av Berner, Rottweiler og noe annet. Husse og Matte ler av meg, for når hun er i nærheten så glemmer jeg omverdenen rundt meg.

Har en annen dame jeg liker godt her også – Chanti. Chanti er ei sjæfertispe, men hun sierifra litt mer enn hva Mira gjør.

Dessuten får hun ofte “hjelp” av Cesar. Cesar er en sjæfer hanne på 11 år. Han har jeg suuuper respekt for. Han er ordentlig voksen altså. Han har litt vondt i bakbeina, men er still going strong.

Dumbo er riktignok et år eldre enn meg, men han er ikke av den sjefete typen, så der prøver jeg meg litt. Vi går ganske godt sammen. Det var bare den ene gangen han var i hagen her at jeg måtte vise hvem som var konge i denne hagen. Han kunne godt få lov å være her, men jeg er nå tross alt sjefen.

Deco er en liten pincher gutt. Han har jeg hilst på flere ganger nå. Han har vært på play-date i hagen. Han er tøff, en skikkelig kul fyr, men han er eldre enn meg og viser det.

Alfred er en Dachs som går tur forbi her med Hussa si daglig. Han og jeg hilser, men vi leker ikke så mye sammen.

Nicci er ei Rottweier tispe jeg har hilst på flere ganger. En gang for lenge siden var hun inne i hagen og lekte med meg. Men nå er det lenge siden jeg har sett henne.

Nikita er ei hoppesnelle som bor lengre bort i veien her. Det er helt utrolig så mye energi den jenta har. Jeg liker å treffe henne, men noen ganger napper hun meg i pelsen og da snur jeg meg. Hallo! Det er jo stoltheten min… Vi treffes ofte, og veldig ofte står vi på hver vår side av gjerde å snuser på hverandre.

Litt lengre bort på Høybråten bor Leah en Riesenschnauser. Hun er også godt voksen, men hun er skikkelig leken alikevel. Litt gøy å treffe en som er like stor også innemellom da.

Det synes Matte også, for hun var så glad første gang vi traff Nelly. Nelly er en Borzoi og høyere enn meg. Hun var skikkelig leken, og vi løp rundt og rundt. Jeg ble helt utslitt. Mye futt i den jenta der også. Og så likte Matte at hun ga meg litt motstand – hørt på makan

Bortenfor Helene og Lars bor det to sværinger – Kelly og Rambo. De er Nuffer. Noen har vært slemme med de, så når Matta deres går tur nå blir de litt sinte når de treffer andre hunder, og siden de er så store og sterke må Matta binde fast enten seg selv eller de i nærmeste lyktestolpe eller tre. Skikkelig synd, for de er jo tøffe. Husker godt første gang jeg traff de. Gikk mellom bena deres og deeeen lyden de har da – wow!

Også Goliath da selvfølgelig, som jeg har fortalt om tidligere. Alltid kult å treffe han. Dersom jeg er på terrassen til Bestes og de går forbi, piper jeg så mye at jeg får lov å gå ut til ham. Enda godt Bestes hører på hva jeg sier
Selv om han er veldig liten har han blitt mye større enn han var første gangen jeg traff ham.

Dette er bare noen av kompisene mine, det er så utrolig mye hunder her at jeg går nesten i spinn.
Blir nok rart å flytte til Holmlia, må skaffe nye kompiser, men jeg er jo ikke akkurat redd for å ta kontakt med andre da, så det går nok bra.

Hørte for litt siden at Mento er død. Kjempetrist, det var en berner som bodde i nabohuset på Holmlia. Hadde jo vært så tøfft å være to store karer som ruuula området. Jeg får vel gjøre det alene.

Har enda en hund i familien. Chanti, ei lita kinesisk tempelhund. Hun bor hos Jørgen og Rikke på Rødtvet. Hun er kjempesøt, men litt sinna på meg, så jeg får alltid kjeft. Bryr meg som vanlig ikke så mye om det, venter til damen har roet seg og så forsøker jeg meg igjen.

Nok om mine venner for denne gang, sikkert mange mange jeg har glemt, men dette er de jeg treffer mest, så neste gang jeg snakker om de vet du hvem de er.

So long!